Give me room to breathe
Give me room to breathe. Give me room to feel, think and focus on the things that my body craves. Let me lay in bed a whole day without feeling guilty. I’ve had so much to do, and I, as anybody need space. Space, time og strenght to give my lungs oxygen again. Restart my body, and give it what it deserves. I want to be all alone. I’m never alone. There is always something to do or someone to contact. There is something inside me longing for nature. To stand between the spruce, look up and see the sky between the leaves. I’m longing for the cold, fresh and tense wind that pokes my skin. A wind that flickers through my hair. Maybe what I want is to blow with the wind. Have no worries. That would be easy. Think about everything I can see. Norwegian lanscape that consists of crystal clear waters, tall mountains, glaciers and northern lights. But that’s not how life works. Sometimes life is easy, other times it’s hell. When life is easy, we have to enjoy it for all it’s worth. However, when life is a living hell, it’s important to remember one thing. The breath. Our whole life is based upon breathing. In. Out. In. Out. Fuck, if only it was that easy. Think about that. Then my anxiety would have been blown away with the wind and left my body at once. That’s not how life works. Sadly, it’s not. My anxiety does not flicker with the wind through the landscape like nothing. The anxiety, the breath and the fear is something I, you and we all have to work on together. Maybe the cure is to sleep with the windows open during winter, go for a walk in the rain, swim in a cold river and feel the goosebumps arise. With that said, there is one thing I would like to say to myself. Give me room to breathe. I want to be all alone and cure my longing for nature. My face will smile, feel the cold air on my skin and my eyes will look at the sky through the trees. Tonight, the clock is 12.51 am and I have decided to work towards the life I want to live. While I do that, everything else will work itself out. All I have to remember now is one thing. Breathe Nora, breathe.
Gi meg rom til å puste. Gi meg rom til å føle, tenke og fokusere på det som skriker inni meg. La meg ligge i sengen en hel dag uten å føle en slags skyldfølelse. Jeg har hatt utrolig mye å gjøre, og jeg, som alle andre trenger rom. Rom, tid og krefter til å gi lungene oksygen igjen. Restarte kroppen og gi den hva den fortjener. Jeg vil være helt alene. Det er jeg aldri. Det er alltid noe som må gjøres eller noen å kontakte. Inni meg er det en lengsel til naturen. Stå mellom grantrærne, titte opp og se himmelen mellom bladene. Jeg lenkter etter den kalde, friske og anstrengende vinden som stikker huden. En vind som blaffrer gjennom håret mitt. Kanskje jeg egentlig bare vil blafre med vinden. Ikke ha noen bekymringer. Det hadde vært lett. Tenk alt jeg kunne sett. Norges landskap med krystall blått hav, høye fjell, isbreer og nordlys. Men slik er ikke livet. Noen ganger er livet lett, andre ganger et helvete. Når man har det lett, må man nyte det for alt det er verdt, men når livet er et levende helvete er det viktig å huske på èn ting. Pusten. Hele livet er basert på det å puste. Inn. Ut. Inn. Ut. Faen hadde det bare vært så lett. Tenk det. Da hadde angsten blitt med vinden og forlatt kroppen med det samme. Det er ikke slik det fungerer. Desverre er det ikke slik det fungerer. Angsten blir ikke med vinden og blafrer gjennom landskapet som ingenting. Angsten, pusten og redselen er noe jeg, du og vi sammen må jobbe med. Kanskje er kuren å sove med vinduet åpent i vinter, gå tur i regnet, bade i en kald elv og kjenne gåsehuden tré frem. Med det sagt er det en ting jeg må si til meg selv. Gi deg rom til å puste. Jeg vil være helt alene og kurere lengselen jeg har til naturen. Ansiktet mitt skal smile, kjenne på kulden og titte opp på himmelen og trærne. I kveld. Klokken er 00.5, og jeg har bestemt meg for å jobbe meg mot det livet jeg har lyst til å leve. Mens jeg gjør det kommer alt annet på plass av seg selv. Alt jeg må huske er den ene tingen. Pust Nora, pust.
Note that these are my reflections regarding anxiety and stress, not anxiety disorder (GED). If you want to read reflections on GED you can have a look at this article by Samera Paz.